Noen av mine personlige favorittspill bruker zombier med god effekt, (deriblant Dying Light, The Last of Us Part II og Telltales utgave av The Walking Dead), men det er som regel ikke zombiene i seg selv som gjør disse spillene så bra. I stedet er det alt rundt, og gjerne hvordan zombiene setter mennesker i umulige situasjoner, som er med på å skape unike og spennende spillopplevelser.
Dette er imidlertid ikke tilfelle i Dead Island 2. I denne lenge utsatte og høyt etterlengtede oppfølgeren er det egentlig bare zombiene som er det eneste virkelige lyspunktet, i det som ellers bare er et helt ålreit «åpen verden»-spill.
De heldige utvalgte?
Dead Island 2 er en frittstående oppfølger som er satt omtrent ti år etter handlingen i det første spillet. I stedet for den fiktive stillehavsøya Banoi er handlingen denne gangen satt til det høyst virkelige Los Angeles, men også her har de døde fått for vane å våkne til live igjen.
Spillet begynner idet vi ser en rekke fremmede snike seg om bord på et fly som forsøker å rømme fra den nært forestående apokalypsen. Etter litt fram og tilbake går flyet selvfølgelig i bakken, og i rollen som en av de overlevende haler man seg forslått ut av vrakrestene.
Man står fritt til å velge blant seks forskjellige spillbare figurer, og det legges mye vekt på hvordan de skiller seg fra hverandre. Ryan er for eksempel stor og kraftig, og skal tåle en ekstra trøkk, mens Dani er en adrenalinjunkie som har mer utholdenhet enn noen av de andre jyplingene.
I realiteten fremstår det likevel som om det ikke er all verden til forskjell på de utvalgte. Selv gikk jeg for Amy, som angivelig skal være mer den smidigste figuren, uten at jeg på noe tidspunkt følte at jeg var raskere eller mer fleksibel enn de jeg spilte med.
Hver figur kommer derimot med en unik stemmeskuespiller og personlighet, og har også litt annerledes dialog i møte med andre overlevende, så det har noe å si hvem man velger å spille som.
Rikdom og fortapelse
Apropos dialog er det selvfølgelig også et litt typisk handlingsforløp som foregår i kulissene i Dead Island 2, uten at akkurat dette er nevneverdig mye å skrive hjem om. I korte trekk går historien ut på at man skal samle sammen en rekke andre overlevende for å finne et smutthull som leder ut av den fortapte storbyen.
Det er en fryktelig lite minneverdig fortelling. Plottet er forutsigbart, stivt og tidvis helt fraværende, og med unntak av et par interessante bifigurer er det bemerkelsesverdig lite å bite seg merke i.
Handlingen gir oss likevel et ålreit påskudd for å legge ut på jevnlige tokt på tvers av en realistisk og fargerik utgave av virkelighetens Los Angeles, her kjærlig kalt Hell-A. Det er ikke snakk om en massiv åpen verden, men i stedet en rekke mindre sandkasser som er fylt med sideoppdrag, «loot» og personer å bli kjent med.
Sideinnholdet er dessverre nokså mangelfullt: Mange av oppdragsgiverne man møter er todimensjonale statister som ber deg drepe zombier på diverse måter, og den Borderlands-aktige humoren disse lirer av seg bommer gjerne mer enn den treffer.
Jeg koste meg derimot en del med de sporadiske skattejaktene som dukket opp i «lost and found»-kategorien, men heller ikke disse er noe jeg følte det var verdt å bruke for mye tid på.
Heldigvis er det mange unike områder å utforske i løpet av spillets gang: Turen går fra Bel-Air og intrikate rikmannsboliger i åssiden, hele veien til de golde strendene ved Venice Beach og den verdensberømte bryggen i Santa Monica. Det er et flott univers, all den tid spillet har forholdsmessig god grafikk, men jeg skulle helst sett at det var enda mer variasjon underveis.
Blodig og brutalt
Zombiene kommer på sin side i alle former og fasonger, og utviklerne har tydelig lagt mye innsats i designprosessen. Ikke bare ser de meget naturtro ut der de sjangler mot deg i blendende sollys og dunkle underjordiske tuneller, men det er også fryktelig mange detaljer knyttet til hvordan disse skapningene kan rives og hakkes i stykker av spillerne.
Blod, innvoller, kroppsdeler og til og med forskjellige hudlag faller fra etter hvert som man angriper fiendene, og det er nesten på grensen til i overkant vemmelig i begynnelsen. Særlig fascinerende er det første gang man fortsetter å hamre løs på en zombie man allerede har tatt hånd om, bare for å se nøyaktig hvor mange forskjellige, ekle deler man kan kutte vedkommende opp i.
Denne blodige detaljrikdommen bidrar til å gi verdenen og de muterte beistene et helt eget særpreg som er ulikt det meste vi har sett tidligere. Øyne som dingler på utsiden av øyehulen, kjever som henger på skakke og lik som drar seg langs bakken med halve ansiktet revet av er bare noen av de mange unike sammensetningene man kan støte på.
Det er periodevis enormt brutalt, og jo sterkere man blir, jo mer tyngde får også kampsystemet. I begynnelsen skal det for eksempel veldig mye til før man klarer å kappe av lemmer på en zombie mens den fremdeles står oppreist – samme hvor presis man er – før man senere låser opp oppgraderinger som lar deg spesialisere våpenet ditt på nettopp dette.
Underveis dukker det også opp forskjellige elementer man kan utruste våpnene sine med og påføre de levende døde, og dette er med på å gi kampsystemet en god del dybde. Syre, flammer og strøm er de typiske hovedmistenkte som lar deg lemleste flere fiender av gangen, men enkelte våpen og ferdigheter lar deg også kombinere ulike effekter om hverandre.
Et spesialangrep jeg låste opp sent i spillet lot meg for eksempel sette fyr på alle fiender jeg «drop kick»-et i bytte mot en brøkdel av min egen helse, mens vanngranater og elektriske kastestjerner var en uslåelig kombo tidlig i spillet.
Rent praktisk blir riktignok slåssingen aldri veldig avansert. Man dukker som regel fram og tilbake mellom fiender mens man fyrer av slag og spark, og det kan fort bli litt repeterende i lengden. Jeg skulle ønske det var enda større muligheter for å eksperimentere, med flere unike ferdigheter og enkeltsekvenser som brukte omgivelsene på mer interessante måter.
Likevel skal spillet ha en del skryt for at det legger an til et par ganske unike spillestiler, og oppgraderingsmulighetene gjør opp for et sedvanlig overlesset «loot»-system.
Jo flere vi er sammen
For å bøte på det som ellers kunne blitt litt monotont, åpner Dead Island 2 for fullt samarbeid mellom opptil fire spillere et bittelite stykke ut i spillet, og herfra kan man utforske alt opplevelsen har å by på sammen.
Det var en del kløning knyttet til det å komme inn på samme server som makkeren min, men når vi først fant en løsning som fungerte, var tilkoblingen god nok til at vi spilte gjennom hele spillet på fire-fem økter.
Som åpen verden-spill flest, er det mange muligheter for å leke seg med det universet har å by på, og her kan man finne på ganske mange hyss med hverandre. Eksploderende tønner, vanndammer som bare ber om å bli strømførende og feller satt opp av iltre «preppere» er ting som byr opp til kaotiske sammenstøt gjentatte ganger, og dette er med på å holde spillet friskt og lettbeint fra start til slutt.
En bråte «bugs» byr også på en del moro, slik som når en av oss falt inn i et endeløst hvitt hull tre kilometer under kartet eller da to figurer bestemte seg for at de skulle være halvveis nedi gulvet i en alvorlig mellomsekvens. Det blir som vanlig ikke mer moro enn man lager selv, og dette gjelder særlig for Dead Island 2.
Konklusjon
Dead Island 2 er et helt ålreit zombiespill, som dessverre ikke har det samme særpreget som andre spill i sjangeren. Det er for all del gøy å hakke i stykker vandøde; universet er lyst og fargerikt; og spillet har en gjennomgående god følelse av progresjon; men det blir i hovedsak litt for enkelt store deler av tiden.
De døde tåler ganske mye juling, og utenom bruk av ild, strøm og giftig gass er det skuffende få muligheter til å eksperimentere.
Opplevelsen tjener godt på det faktum at man kan spille sammen med opptil tre andre spillere, for uten dette tror jeg Dead Island 2 fort kunne føltes regelrett kjedelig i perioder.
I stedet sitter jeg igjen med et nokså godt inntrykk av spillet — sammen med en god kumpan klarte jeg å finne mye å le av og leke med underveis — uten at jeg nødvendigvis har behov for å noensinne spille noe mer Dead Island etter dette.
Dead Island 2 slippes på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S og Windows den 21. april.
